63. Bålterapi

Uke 63. Det er bare et par dager etter cellegiftkur nr 2. Formen er brukbar og jeg tenker å benytte muligheten for å få en overnatting ute også denne uka. Det blir i så fall den 63. uka på rad jeg sover ute. Denne gang har jeg en liten furuskog i tankene der jeg kan slå opp tarpen og sove under. På med hodelykta og så finne veien til den fine plassen der jeg ser fram til å våkne opp på morgenen og fyre et furubål.

Det er yr i lufta, men ikke nok til at man blir våt. Tarpen går greit å få opp, og bruker en stav til å strekke den ut. Det er vindstille og mildt og jeg kryper raskt ned i soveposen. En tur opp på natta og lense og så våkner jeg i halvåttetida. Ikke uventet er jeg kvalm, en vanlig bivirkning av cellegifta. Men bål må det uansett bli, og snart varmes kjelen på de fine flammene. Å stirre inn i bål er god sort for meg, det er noe jeg kan gjøre i timesvis. Da glemmer man alle sorger og er bare der.

Når kaffen er trukket, blir det mange påfyll, har kokt ekstra mye denne morgenen. En Anthon Berg-sjokolade nytes sakte mellom kaffekoppene. Flere pinner legges på, furubålet varmer godt, bålterapi!